En jentes følelser

Hvorfor er det slik at det er de man elsker aller høyest og bryr seg mest om, som man alltid klarer å såre?

Saken er at han snart har en stor mattetest som han MÅ gjøre det bra til. Null problem, og jeg lar han øve, med unntak av å finne på noe sammen en gang i uken. Problemet mitt kommer til venninnen hans, Line. De har matte sammen, og derfor er det helt sosialt akseptabelt at de kan finne på noe sammen fredag kveld. Jeg blir rett og slett sjalu. Ikke fordi jeg ikke stoler på han, eller at han tilbringer tid med en annen jente - men fordi jeg rett og slett skulle ønske han prioriterte meg en gang i blant. Før vi ble sammen fortalte han til meg at han til og med hadde vært forelsket i henne før... Det gjør ikke saken lettere. 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor han er sammen med meg? Jeg mener, Line og han er så mye mer like. De har gått på samme VGS-linje, er flinke i matte begge to osv osv. Jeg har gått på en stikk motsatt linje, suger i matte men er god i samfunnsfag og språk osv. Vi er forskjellige, de er prikk like. Hun er helt vilt pen, jeg er ... average. De har like hobbyer, jeg .... jeg trenger ikke en gang. Jeg skjønner ikke hvorfor han er sammen med meg...

I sted sendte han en melding hvor det stod "fikk tlfregning i sted. Du vil ikke bytte til djuice, da?" Jeg tenkte han tulla litt, selv om jeg visste at den regningen var høy. "Hahahaha, cute!" Svarte jeg. To sek senere kom dette inn.. "Helt serr. Hvis du ikke bytter slutter jeg rett og slett å sende meldinger." Og siden jeg var lei meg nok over alt som skjer fra før med Line og sånn, klarte jeg ikke å dy meg og svarte med "så gjør det da.". Ikke noe svar enda.  

Skjønner ikke hvorfor alt skal være så jævla vanskelig.

Om du ikke har det kan du lese wikipediasiden om det HER. Det jeg opplever som vardøger kan selvfølgelig oppfattes helt annerledes hos en annen person. Såvidt jeg vet oppfatter jeg det omtrent likt som mammaen min. Det vil si at jeg merker på kroppen at noe snart skjer... Hendene skjelver, hjertet banker ekstra og jeg blir rastløs.

I dag skjønner dere, hadde jeg ekstremt vardøge! Jeg klarte ikke sitte stille og kunne sammenlikne vardøgen med angsten min, som er relativt intenst når den først kommer. Hendene skjelver, jeg blir kvalm, tørr i munnen og ekstra vár på lyder og lys og generelle inntrykk. Hodepine er en vanlig virkning, men kom heldigvis ikke i dag. Det begynte å skje noe i kroppen min i fem-sekstiden og jeg satt til slutt bare å ventet på noe... En telefon, en kjent person på TV, en e-post osv. Helt vanlige ting som jeg merker før det kommer. Litt freaky, men allikevel...

19.21 ringer telefonen, jeg fanger den i lommen og skjønner at NÅ skjer det. Dette er det jeg har merket på kroppen. Det tar litt ekstra tid før jeg faktisk tør å se på displayet, for nå gjelder det. Og i det jeg ser på displayet ser jeg navnet til eksen min lyse opp... Jeg har ikke snakket med han siden vi slo opp i starten av desember. Etter det har jeg allerede fått meg ny kjæreste, begynt på skolen igjen osvosv. Startet på nytt, med andre ord, og jeg har egentlig ingenting å si til han fordi han behandlet meg som om jeg var ingenting.

Samtalen varte bare i et par minutter, det gikk fint men følte meg fysisk uvel etter vi la på fordi jeg på ingen måte vil ha noe kontakt med han. Rett etter at vi la på gikk vardøget bort og kroppen min ble normal igjen. Rart, ikke sant?

Noen av dere som opplever det samme noen ganger?
Har du hørt om ordet vardøget før?

Hei. Noen som husker meg? Jeg blogget en stund om angsten min, emetofobien, og livet som deprimert... Jeg har tenkt å ta opp bloggingen igjen, men på et mer generelt nivå. Ser jeg har fått maaange kommentarer siden sist jeg var innom, og har lest alle og satt pris på de! Men nå er jeg tilbake i nesten gode gamle vanlige form. Men om noen av dere som leste bloggen min før fremdeles er innom, si tittei :) Er dere klare for et sammendragsinnlegg, eller skal jeg bare starte på nytt? Opp til dere....